En tjuvfiskehistorie

Jeg har mine svinn på skogen jeg også. Her kommer en tjuvfiskehistorie jeg selv har stått for for endel år siden 🙂 Har fått litt bedre holdninger siden den gang da.  

Høsten 1989 fikk jeg endelig lov å starte på ungdomsgruppa på Bekkhus (Sarpsborg og omegn Jeger og Fiskerforening) i en alder av 11 år. Jeg masa og kjatra i et helt år i forveien, men alderen var for nær fødsel til at man kunne være med på kanoturer osv. Uansett, 11 år gammel fikk jeg innpass og her starta jeg min fluebinder og fluefiskekarriere. SOJFF var en aktiv klubb med mange ungdommer. Fiskegruppa i foreningen hadde også ansvar for stamlaksefiske på Hafslund Nett sitt område i Sarpefossen i Glomma.

Da jeg var 13 år så var jeg med min far et stykke ned i Glomma der han skulle pusse båt. Fiskegal som jeg var (og er fortsatt) så hadde jeg med et kosteskaft av en haspelstang og snelle. Man kunne slått i hjel en hel elg med den om man ønsket det, tror jeg. Men nok om det. Jeg trodde abboren stod i strømmen, så jeg satt på en liten spinner av typen Panther Martin og kasta ut på strømnakken. Spinneren stoppa opp etter få meter og jeg kjente et forsiktig drag i lina. Jeg hadde da aldri sett en laks i hele mitt liv, så jeg stramma bremsen og sveiva det jeg kunne. Laksen fikk lettere sjokk og lå langt oppå asfalten før den visste ordet av det. Jeg la meg oppå fisken og grep med det jeg hadde av barnefingre for at laksen ikke skulle stikke av. Min første laks var berga og jeg løp bort til pappa som stod med hue ned i et maskinrom på en gammel og verneverdig båt. Gubben fikk SJOKK og spurte om jeg hadde fått den her! Hvor ellers?

Høsten 1993 ble ungdomsgruppa invitert på stamlaksfiske i Sarpsfossen. Som kjent har industri og alle pengegale blåruss gjort sitt til at elva er skakkjørt med tanke på gyting, så her er det noen ildsjeler som setter ut smolt for at vi skilsmissetruende sportsfiskere skal få tilfredsstilt noen behov for laks på kroken. Vel, stamfiske ble gjennomført og med all respekt for de som stilte med lettspinnstenger så stilte jeg i en egen klasse med mitt kosteskaft av en fiskestang. Om Bjørn Dæhli kunne kjørt 5 mila med snøscooter på 90 tallet, så var jeg i samme klasse. Med reker i nitroglyserinlake og 100g bly gjorde jeg rent bord med 3 laks denne formiddagen (dette var stort!).

Ettermiddagen kom og vi var på vei hjem. Vi sykla alltid rundt for å fiske den gangen. Kosteskaftet var trygt lenka med norgesremmer til den horisontale ramma på sykkelen, der jeg også hadde 5 kilo med sluker i et digert slukskrin på bagasjebæreren. Hafslund Nett har også et utkiksplatå helt øverst i Sarpsfossen, noe som er ment for turister og alle som har lyst til å beskue den skakkjørte lakseelva. Fossen i seg selv er et skue, særlig når det er flom. Vi sykla jo forbi og måtte ut å se. Over rekkverket er det sikkert 15 meter rett ned der det er metervis med granittblokker formet som en støttemur (stakkars de som måtte lage dette). Vi stod der og glana og brått fikk vi øye på flere lakser som stod i en rolig strømkant et stykke ut i elva. 14 år og fiskesugen stod vi der. Sykkelen stod lettere parkert inntil et gjerde ved inngangen, hvis ikke den hadde velta på grunn av det tunge lasset med bly som var tjora fast. Vi titta på hverandre og sa, JA vi prøver å fiske på disse! Her visste vi vel allerede at vi gikk over noen grenser av regler. Ingen så oss jo, trodde vi.

Jeg henta kosteskaftet mitt, samt Martin og David som var med som skuelystne. Jeg rigga opp en 20g Jensen pirken på stanga og kasta i vei. Man kunne nesten rukket hjem til middag før sluken landa. Snella mista mye sene før det sa plask. Sluken dansa fint i vannet foran, bak, oppå og ved siden av laksene. Gjentatte ganger. De bare flytta seg. Det var heller ikke noen smålaks, sikkert fisker i 10-13 kilos klassen også. Etter gjentatte kast hadde vi tenkt til å gi opp. Men plutselig fulgte den ene lettere forbanna laksen etter sluken. I ren torpedo stil slo den etter den irriterende Sølvkroken sluken og var tydelig klar på sitt revir. Neste kast så jeg bare et stort svart gap som kom fra dypet og som bretta seg rundt sluken. Det føltes som om en trailer hadde hekta seg på og tura av gårde. Slike krefter hadde jeg ikke sett for meg og det var kanskje litt dumt av oss å gjøre dette. Hvordan skulle vi få opp fisken? Det hadde vi ikke tenkt på. Ok, hva gjør vi? Fisken ble etter hvert kjørt og var klar for landing. Langt der nede lå den med breisiden til og var full av melkesyre. Martin, som egentlig ikke hadde noen skrupler leta rundt etter tau! Han skulle rappellere ned for å hente fisken. Her snakker vi bratt støttemur og en foss som kan minne om Niagara om man har nok fantasi. Martin fant et gammelt tau og knøt en knute i rekkverket. Guttungen var på vei over. Våre lettere bekymra mødre hadde også sendt med oss redningsvester fra Helly Hansen (de orange med krave) så i fornuftens navn ba jeg han ta på deg denne. Hadde knuten gått så hadde brått himmelen fått en ny stjerne. Sånn halvveis ned på muren så hørte vi rop og en del gloser fra andre siden av elva. Der satt nemlig Arbeidernes Jeger og Fiskerforening å fiska stamlaks. Det var kaos på andre siden.

Vi så flere som måtte stumpe røyken og dra inn reka for å si det sånn. De var på vei over for å ta oss! Nei, sa jeg til Martin dette går ikke. Kom deg opp igjen! Martin hørte for en gang skyld på fornuften og klarte å rappellere opp igjen. Deretter fila jeg 0,45 mm maxima sena på rekkverket og løp det bena klarte mot syklene. Vi kasta oss på og slapp med skrekken. Gubbene på andre siden måtte jo ut av portstyret på Borregaard, stoppe for gamle damer over gangfelt og gjennom hele byen i en rushbefengt industriby. De kom nok omsider over for å bekrefte det de hadde sett, men fikk ikke tatt snurten på oss som allerede satt på gutterommet og bandt fluer.

Share on Facebook

Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *