Det oppstod nesten en besettelse over å prøve å oversliste denne storgalten. Store villsvin er noen supersky vesen og med de så krever det litt ekstra planlegging og mye flaks for å i det hele tatt få skuddsjans på disse. Ikke er det noe særlig å skadeskyte de heller, så her må skuddøyeblikket være bra for å slippe å havne på sykehus med begge knea feil vei.
En rulletønne full av tørka mais er skumle saker
Med viltkamera får man se når på døgnet disse dyra er aktive. De mindre villsvina kan komme rett etter mørkets frembrudd, mens denne karen dukker – kanskje – opp fra kl 0100-0500. Ikke tilfeldig at man sjeldent får se slike dyr i dagslys.
Omsider, midt i uka, kom den frem noen sekunder for å sjekke ut litt.
Vi satt ute noen kvelder for å prøve å få has på denne. Ofte kan slike revirhevdende store galter også holde andre villsvin i sjakk i området også. Noe å tenke på om man ønsker litt fart på jakta.
Typisk for en kveld med jakt ble å være på plass i 18-19 tiden og bare sitte i jaktbua å lytte og høre etter lyder. Den store galten kom så og si hver kveld, men bare i tettene og buskass rundt jaktåte. Med en håndholdt termisk kikkert fikk jeg se den flere ganger uten at det var noen skuddsjans av den grunn. Skikkelig luring som etterhvert ble en liten “besettelse” å lykkes med å skyte. Det som er litt artig er hvor stille og rolige de er i ett område som er blottet for folk og bebyggelse. Allikevel er de på vakt med alle sine sanser for å ikke bli sett. Litt fascinerende å sitte såpass nære uten at dyret vet om deg. I noen tilfeller 8-10 meter fra.
Det ser ut til at de skyr åpne flater selv inne i den mørkeste skogen. De liker å vasse rundt i buskene og gjerne bruke lang tid på å være om det er noen farer. Hver natt.
Men denne kvelden skulle bli annerledes. Jeg satt meg i bua på onsdag denne uka og hadde vel egentlig ikke noen plan om hvor lenge. Tiden gikk og fikk se en flott rev som rusla forbi åtet. Fint skue og bare sitte å se på livet i skogen. Mørket falt fort på og klokka nærma seg 2200. Et lite skritt til venstre for bua som kunne minne om ett villsvin. Den ga fra seg såpass lite lyd at det fort kunne vært en hare eller ett rådyr også. Men pustinga var ikke til å ta feil av. Det var ett villsvin og med stor sannsynlighet den store galten jeg var på jakt etter. Adrenalin og hjertebank fra første sekund. Etter det gikk tiden veldig fort. Med håndholdt termisk fikk jeg se den fra tid til annen rundt der jeg satt. Klokka ble 2300, så 0100. Dette føltes som minutter der jeg satt. Ville jeg få en skuddsjans? Slik fortsatte det. Frem og tilbake på plasser det ikke var mulig å skyte. I en skuddsituasjon må alt sitte også. Man må ta forholdsvis kjappe avgjørelser og de må være riktige. Skadeskyter man en slik stor galt så har man ett problem. Da går ikke jeg ut av bua før det blir lyst, for å si det sånn. Når klokka så hadde bikka 0200 så lot jeg det heller stå til og gjøre ett helhjerta forsøk. Spørsmålet om den ville komme frem var fortsatt veldig uklart.
Men så, klokka 0250 oppførte den seg litt annerledes. Fulgte den tett med termisk håndhold kikkert. Så den langt inni skogen men nå blant bare trær. Foreløpig jakter jeg med en infrarød nattkikkert og den gir fra seg ett synlig lys som villsvina kan være skeptisk til. Det hadde jo vært litt synd å blåst hele situasjonen etter så lenge på post. Klokka bikka 0300 og så fikk jeg se øya på den bak en bjørk på ca 40 meter hold. Briste eller bære. Fikk en åpning på 30-40 cm mellom to trær og ga den ett velrettet skudd i bogen…
Så ble det stille i 2-3 sekunder, noe som føltes som en evighet. Trodde først den gikk ned i smellen men så bare la den ivei innover skogen og myra på nordsiden. Off, fader hva hadde jeg gjort nå tenkte jeg. Hele greia ble nesten som en besettelse å få gjennomført etter alle de timene vi har sittet ute og blitt lurt av denne store galten. Som regel har den hatt full kontroll på oss, men denne gangen var det jeg som lurte den.
Lot den få 20 minutter før jeg gikk ut av bua. Mye reel spenning i det øyeblikket der. Hadde en bra følelse på at jeg traff bra så var ikke så veldig nervøs for en skada galt der. Men man vet aldri. Søkte litt men vurderte at det var litt for risikabelt allikevel. Dro så hjem for å sove ett par timer og tilbake i grålysninga.
Tilbake i grålysninga fikk jeg etterhvert se blod på skuddplassen og fulgte på. Mista blodsporet i en myr men det dukka opp igjen på andre siden av myra. Der lå den jammen meg! Fikk litt småsjokk av størrelsen på galten som møtte meg. Ett stort dyr og definitivt er den største jeg noengang har skutt. Flott dyr som man blir litt fascinert av. Tungt å håndtere etter ett fall men jeg fikk vippa den opp i isfiskepulken og dratt den til bilen.
Så nesten 9 timer på post med ett vindu på 5 sekunder for skudd sier litt. Man skal følge med og kjenne på mulighetene i en sånn situasjon.
En stor galtegutt som tusla rundt jaktbua i timer
Under ettersøket gikk jeg med ladd rifle fra hofta. Men det hadde blitt dagslys så det var en annen setting.
Ikke helt de største tenna, men de gjør seg nok på plate i stua allikevel.
Isfiskepulken er fin til å trekke vilt og for transport hjem.
Trygt hjemme i garasjen ble den talja opp. Vekta stoppa på hele 130 kg.
Mye greier selvølgelig men også veldig moro å ha skutt en så stor galt. Selv med den innsatsen og timene vi la igjen så var det jammen ikke sikkert vi fikk skutt heller. Nå blir den mørning noen dager før det blir å stykke opp.