Så var det snart mars igjen. En måned som kanskje en ensbetydende for starten på sjøørretfisket vi er så glad i. Det er denne måneden alt som regel våkner til liv, sjøtempen bikker 4-5 grader og vi kan igjen nyte fisket langs kysten.
Men, i år har det jo ikke vært vinter. I januar hadde jeg 10 turer etter sjøørret og da hadde vi et snitt på sjøtemperatur på ca 5 grader. Fullt fiskbart med andre ord.
Børstemark og småfisk som trepigget stingsild er allerede observert. Dette er jo viktige parametere for at noe er på gang. Sjeldent man treffer på virkelige børstemarksverminger, men dette forteller jo at vi er helt i startgropa på fisket.
Igår var jeg en liten sving ute for å sjekke trykket på fisket. Absolutt ingen “walk in the park” enda – og det skal det heller ikke være syns jeg. Liker at det er litt utfordrende å få fisk. Hele fjoråret var et nedadgående år for sjøørretbestand i Østfold, noe som sikkert har en naturlig forklaring.
Starta å fiske en plass jeg har fått flere fine fisker før, men her var det helt dødt. Dro så videre og fikk en brukbar og mista en mindre fisk etter ca 10 minutter.
Så var det stopp. Søkte mer og mer, men ikke tegn til liv. Det er litt sånn jeg har opplevd fisket hittil i år. Man kan lete i timesvis og så plutselig få 2-3 fisker. Virker som fiskene tar ganske lett bare man finner de. Dro så videre til en annen plass for å starte med blanke ark. Kan ofte være lurt å flytte seg da.
Her så jeg store stimer med trepigget stingsild og da får man jo brått litt trua. Mat i området.
Her søkte jeg lenge uten kontakt med fisk. En steinrekke som ligger under vann er en plass som ofte huser fisk. Her fiska jeg målretta utenfor tangklysene. Joda, en virvel bak flua og nytt kast. Pang! En sinna sjøørret måtte bli med inn før den fikk svømme videre.
Kanskje ikke de helt største fiskene dette, men jeg skal være fornøyd med 3 i håven og en mistet på en ettermiddagsøkt i februar. Er jo tross alt vinter enda 😉 Eller?