Mitt første møte med tundraen var hard og brutal
Elva Yokanga ligger øst på Kolahalvøya
Når jeg tenker tilbake på mitt første møte med tundraen på Kolahalvøya, er det egentlig rart at jeg reiste tilbake. Husker godt de rare luktene, tiggende gatebarn i Murmansk og kullkraftverket i Nikel. Halvøya skulle garantert gi eventyrlige fangster og vi skulle besøke elva Yokanga. Året var 2002 og jeg følte meg ennå litt fersk på en del områder. Vi skulle hovedsakelig fiske brunørret, med muligheter for laks. Stor laks.
Min første helikoptertur var nervepirrende
Mitt første møte med helikopterstandarden på Kola var nervepirrende. Men etter nærmere øyesyn, så ble jeg beroliget faktisk. Det gikk nemlig rykter om at helikopterstandarden på 1990 tallet var svært dårlig.
Vi ble hentet i Murmansk av en hyggelig og engelsktalende guide som het Victor. Han skulle være med ut på vidda hele uka og være vår guide. I tillegg til han måtte vi ha med en slags inspektør. Russland hadde ennå ikke ristet av deg skepsisen fra både øst og vest, selv etter år 2000.
Etter 4 timer på en forlatt flyplass hørte vi “helikopter dur” og vi ble fløyet ut på en plass omtrent mitt i elva. Opplegget var slik at vi skulle ta over kanoene til en gruppe som hadde tilbakelagt noen kilometer om ikke mil oppstrøms.
Cato og Bjørn prøver seg på et stryk med Ally kanoen
Rent fiskemessig så stod ikke forventningene opp til resultatet på ørretfronten. De fire første dagen av tilsammen 7, var jeg nesten ikke borti en eneste fisk! Hvor fiska vi? Jo, på Kola. Er det mulig? Ja, så absolutt. Ørret er ørret selv på Kola. Men fisken er mindre sky og dermed som oftest lettere å ta. Hva som gjorde at vi mislyktes totalt er for meg en gåte ennå. Med frustrasjonen i hvitøye bet vi tenna sammen og berga turen med å forflytte oss med til de nedre deler av elva for å fiske laks. Det var en hard og brutal ferd, med to kanovelt for min del. Kropper som var dekket av mygg etter at våte klær var av og masse frustrasjon. Men tiden leget alle sår og alle var fornøyde da vi kom til lakseparadis.
Samling rundt bålet i nedre deler av Yokanga
Vel fremme hadde vi nå 2 dager til rådighet for å fiske laks. Jeg fant meg et drømmebrekk i de øvre partiene som holdt mye laks. Laks som viste seg villig på brekk kanten, fulgte flua og bet innimellom. Første dagen fikk jeg tilsammen 6 laks (5,0, 2,0, 2,5, 3,5, 9,5 og 3,0 kg). Etter dette døgnet var jeg fornøyd og smilte som en sol. Alt det andre var “glemt”.
Cato deler opp laks som vi grilla rett på bålet. Her spiste vi faktisk fisk!
Ferskere fisk enn dette er nesten ikke mulig å spise 🙂
Siste dagen gjorde vi ren reprise og landa totalt 37 laks. 37 laks på 2 dager på 4 mann sier sitt om tettheten av laks. Det var fisk på hvert brekk og ofte plasser hvor man ikke trodde man ville finne fisk. Jeg landa 4 laks den siste dagen (9,4, 7,0 (på enhånds kl. 5), 4,6 og 1,5 kg). 10 laks på 2 dager skal man ikke klage over. Bjørn toppa turen med en laks på nesten 20 kilo (127 cm) på enhånds kl. 7 i en liten sideelv til Yokanga. Synd vi ikke hadde filmkamera da! Hadde det ikke vært for iherdig innsats, blod (mygg), svette og tårer, så hadde turen vært komplett mislykka rent fiskemessig. Men som sagt, fisk er fisk enten man er på Kola eller en annen plass. Heldigvis.